Fy flate.
Kvepsen stakk.
Eg ropte nei takk.
Det er ei tid for alt.
Eg stikker.
No sit eg på
kvisten og dikter.
Skriver på rim.
Burde kanskje brukt papir.
Stikket det svir.
Stakkars kvepsen.
Han er død og
hånden er rød.
Men store sterke gutar,
gråter ikkje.
Slik har det alltid vore.
Du kan felle ei tåre.
Ingen ser deg,
no.
OlaPoet, Oslo.
9.august 2020.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar